The stay has a bad taste in my mouth

(no)
Dette er en sammenslåing av to blogginnlegg med to temaer som er tett relatert til hverandre. Det første kommer som et direkte svar på et spørsmål jeg ble stilt i går i en chat på Facebook. Det er vanskelig å svare kort på det så jeg tenkte jeg kunne skrive en post om det. Spørsmålet lyder som følger: Hva fikk deg til å reise i utgangspunktet?
Det andre omhandler mitt opphold her mens jeg har et sykt familiemedlem hjemme i Norge. Det andre har jeg ønsket å skrive om lenge, men har unnlatt å gjøre det etter ønske fra foreldrene mine. Grunnen til at jeg nå velger å "ta bladet fra munnen" og skrive om dette er at mamma har fått et spørsmål fra noen som jeg mener ikke kan stå ubesvart fra min side og som jeg velger å svare på her slik at vedkommende, som jeg ikke vet hvem er, kan lese svaret.

Først vil jeg ta for meg spørsmålet jeg fikk på Facebook. En kort oppsummering om bakgrunnen for oppholdet er at jeg er adoptert fra Colombia og kom til Norge som baby for i overkant av 30 år siden. Har i mange år hatt en drøm å komme tilbake og lære språket og kulturen å kjenne. For å si om hvorfor akkurat nå så siterer jeg et utdrag fra permisjonssøknaden min: "Føler nå at tiden er inne for å realisere drømmen". Men dette handler om mer enn bare et ønske om å lære språk og kultur, dette handler også om identitet. Jeg har alltid visst at jeg er annerledes, er ikke helt norsk, ei heller er jeg colombiansk. Uten at dette på noen måte er noen "finne meg sjæl"-reise så har det med mitt selvbilde å gjøre. Hva jeg legger i selvbilde oppsummeres av denne setningen, hentet fra siden Wikipedia selvbilde, på en god måte: "Med selvbilde menes summen av de inntrykk og tanker et enkeltmenneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet forøvrig". Håper dette ga et kort men godt svar på hva som fikk meg til å reise.

Hvordan kan jeg være her og lever ut drømmen min mens jeg har en kreftsyk far hjemme i Norge? Noe av svaret på spørsmålet ligger i avsnittet over. Men dette spørsmålet reiser en rekke andre spørsmål som jeg mener må belyses. Reisen er tidligere blitt utsatt en gang grunnet sykdommen. Jeg ble da spurt om jeg kunne utsette reisen til pappa var blitt bedre, og jeg hadde allerede før jeg fikk spørsmålet avblåst planene mine i påvente av at dette skulle skje. Og etter at han ble langt bedre gjorde jeg meg på nytt klar for reisen.

Men før jeg belyser de andre spørsmålene så ønsker jeg å rette en takk til familien min som alle stiller opp for hverandre, og da spesielt i de vanskelige periodene. Det gjelder deg min fantastiske kjæreste som uegoistisk stiller opp. Og deg mamma for at du mer enn stiller opp for pappa, alltid! Christian, lillebror, den støtten du gir er veldig viktig. Og du pappa og den innstilling og mot du viser på tross av at det er du som er syk og har smerter. Det er ikke bare viktig for deg selv men også for oss rundt deg og som er glad i deg. Det å vite at jeg har dere hjemme i Norge, eller i kort avstand til Norge, har gjort oppholdet mitt her i Colombia lettere og at det i det hele tatt har vært mulig å gjennomføre. Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for det.

Før jeg har gjennomført denne reisen så er det litt som om livet, hvertfall noen deler av det, har vært satt på vent. Tenker da spesielt på det å skape en familie for kjæresten og meg.

Når skal reisen kunne gjennomføres?
Dette spørsmålet stilte jeg meg selv i forkant av reisen. Det jeg kom frem til er at jeg ikke ønsker å vente til den ene eller begge foreldrene mine er gått bort. Jeg ønsker å dele reiseopplevelsene mine med dem gjennom bloggen, men også gjennom å vise dem bilder når jeg kommer tilbake igjen til Norge på slutten av året. Mamma sa at jeg må få leve få leve mitt liv. Jeg er helt enig i det, men det kommmer ikke til å skje på bekostning av familien, noe jeg heller ikke føler at det gjør.

Svikter jeg familien eller føler jeg at jeg svikter familien med mitt opphold?
Det er dette spørsmålet som jeg føler ikke kan stå ubesvart. Svarene er enkelt nei og nei. Jeg har alltid gjort det klart at dersom det skulle være nødvendig så kommer jeg hjem, uansett når i oppholdet det måtte være. Jeg er kun en telefon, en flybillett, ca 16.000 NOK, og rundt 30 timer unna. Så jeg mener at jeg skal klare å være i Oslo innen rimelig kort tid. Reisen er gjort med dette som premisser og ønske fra min side.

Hvordan kan jeg stille opp når jeg er på andre siden av verden?
Det er en tidsforskjell mellom Norge og Colombia på syv timer, Colombia ligger etter. Måten jeg får hjulpet til er ikke veldig forskjellig om jeg er i Norge eller om jeg er i Colombia. Om jeg må opp på natten eller tidlig morgen for å ta noen telefoner så er ikke det noe problem.

Hvordan prioriterer jeg reisen i forhold til familien?
Familien har alltid og er alltid første prioritet og kommer foran drømmen min om Colombia.

Klarer jeg å nyte tiden jeg er i Colombia?
Ja, jeg klarer å nyte tiden her, men jeg har jo selvfølgelig stunder som jeg på ingen måte nyter. På akkurat samme måte som jeg ville hatt i Norge. Det er perioder som pappa er bra, men det er også perioder som han sliter. I periodene han sliter føler jeg meg ekstra hjelpesløs og skulle ønske jeg var i Norge, uten at det vil ha noen innvirkning på sykdommen.

Jeg lever ut drømmen, men den har en ikke ubetydelig bismak.

(en)
This is a merge of two blog posts with two related topics. The first topic comes as a direct answer to a question I got in a chat on Facebook yesterday. It's difficult to give a short answer so I thought I could write a post about it. The question was: What made you go in the first place?
The second topic is about my stay here while I have a family member which is in Norway and is sick. This topic I have wanted to write about for a long time but I haven't because my parents didn't want me to. The reason I do anyway is that my mother have got an question I feel not can be left unanswered by me and since I don't know who asked the question I write my answer here so the person is able to read it.

First I would like to answer the question I got on Facebook. A short summary of the background for the stay is that I'm adopted from Colombia and came to Norway as a baby for about 30 years ago. I have in many years had a dream of returning to Colombia and learn the language and the culture. Why now? I'll quote a sentence from my leave application: "I feel now that the time is right to realize the dream". But this is about more than just a wish to learn a language and a culture, this is also about my identity. I have always known I'm different, not quite Norwegian and not Colombian. This is not a "find myself"-journey but has to do with my identity. What I mean with identity can be summed up by this sentence, from the web page Wikipedia identity: "Identity is an umbrella term used throughout the social sciences to describe a person's conception and expression of their individuality or group affiliations (such as national identity and cultural identity)". Hopes this gave a short but sufficient answer about what made me go.

How can I be here and live my dream while I have a cancer ill father home in Norway?
Some of the answer is in the paragraph above. But this question raises some other questions which I means needs answers. The journey was previously postponed because of the illness. I was then asked if I could wait until he got better, before I got asked I had already put my plans on hold waiting for him to get better. When he got better I once again prepared for the journey.

But before I start with the other questions I wish to thank my family which are there for each other, special in the rough times. This goes to you my incredible unselfish girlfriend which helps out. And you mom for being there for dad, always! Christian, my brother, your support is very important. And you dad for the attitude and courage you're showing despite you are the one which is ill and in pain. This is not only important for you but also for us which are around you and care about you. To know I have you back home in Norway, or in short distance of Norway, have made my stay here in Colombia easier on me and made it possible for me to be here. I'm very grateful for that.

Until I have made this journey it's as if some parts of life have been on hold. Thinking in particular on the creation of a family for the girlfriend and me.

At what time could the journey be carried out?
This question I asked myself and I concluded I didn't want to wait until either one or both my parents are gone. I want to share my travel experiences through the blog and I want to share my pictures with them when I return to Norway in the end of the year. Mom told me I have to get to live my life, and I agree to that but it's not going to happend on the expense of the family, which I don't feel it do now.

Do I abandon my family or do I feel I abandon them being here?
This is the question I feel I can't leave unanswered. The answers are no and no. I have always made it clear that if anything should happen back home I return regardless of what time in the stay it might happen. I'm just a phone call away, a plane ticket, about 3000 USD and about 30 hours away. So I feel I should be able to get back home in reasonably short time. This has always been the premises and a wish on my part.

How can I be supportive to my family from the other side of the world?
There is a time difference between Norway and Colombia of seven hours, Colombia is behind. The way I can help is not very different from if I'm in Norway or in Colombia. If I need to get up in the middle of the night or early in the morning to make some phone calls it's not a problem.

How do I priority the journey in relation to my family?
The family has and has always had an higher priority than my dream of Colombia.

Am I able to enjoy my stay in Colombia?
Yes, I enjoy my stay but I have of course moments which I don't enjoy. This is in the exact same way I would have felt if I were in Norway. There are periods my father is relatively well, but there are also periods when he struggles. In the periods he struggle I feel extra helpless and wish I was in Norway, even if that doesn't make any difference to his illness.

I'm living my dream but it has somewhat a bad taste in my mouth.